Jeg setter nøkkelen i døra. Nøkkelen som de siste tre ukene har ligget langt nedi veska. Så langt nede at jeg et lite øyeblikk glemte at de fantes. Jeg vrir om, og åpner den majestetiske døren som leder inn til en like imponerende stue. Eller i hvert fall var den det før vi dro. Nå var den ikke så koselig lenger. Kulden fra det store rommet blander seg med den litt mindre kalde luften i gangen. Sofaen fryser, gulvet er en isbre, og det som var koselig før vi dro er ikke koselig lenger.
Begynner man å sammenligne koselige, varme, pyntede, norske julehus med denne fem hundre år gamle leiligheten i Frankrike så blir jo alt stusselig. Og det synes vi også det var første kvelden tilbake i Frankrike. Men til tross for fem lag ull, soveposer og buff klarte vi å gjøre det sånn noenlunde hyggelig. Lukten av en saftig, deilig, varm pizza fra Dominos fylte stua vår, og det var ikke noe annet å gjøre enn å skru på «Wild Child».
Det tok ikke lange tiden før varmen var tilbake i leiligheten, vi var på plass i hverdagen. Vi inviterte våre internasjonale venner over på middag, og samtalen gikk gående over flere timer. Jeg kjente at jeg hadde savnet de. Allerede første helgen var det tid for katekisme i kirken, hvor vi fikk flere oppgaver, som å blant annet skrive en liten tekst på fransk om en gang vi hadde følt på frykt. Vi snakket om hvordan alle en gang i blant føler på frykt, men at hvis man tror på en Gud som alltid passer på, så blir ting plutselig litt mindre skummelt. Ellers har vi begynt med våre vanlige gjøremål også, i bruktbutikken, dagligvarehandelen, på Maison du Protestantisme, på barneskolen, og på språkkurs. Mye av fransken var dessverre glemt over ferien, men det har allerede kommet fort tilbake, så det er jo et godt tegn. Dessverre har vi ikke like mange språkkurs som vi hadde før ferien, men da får man kanskje gjøre litt ekstra innsats selv. Litt utenom det vanlige har vi også vært med å sortere bøker til det store boksalget som gikk av stabelen i helgen. På Maison du Protestantisme var fire rom omgjort til en bokbutikk, og alle mulige typer bøker ble solgt, for en veldig billig penge, til inntekt for den protestantiske kirken. Gjennom året kan folk komme og donere bøker til boksalget, og hver januar kan, for eksempel litt for bokinteresserte norske jenter, komme å handle altfor mange bøker. (Gleder meg til å finne ut hvordan jeg skal få med meg de hjem igjen, he.he.he).
Så dagene har egentlig gått i ett siden vi kom tilbake, noe jeg, som et litt for ekstrovert menneske, ELSKER! Vi har hatt overnattingsbesøk, og vi «tvang» de til å se en sesong av SKAM, men jeg tror faktisk de likte det litt. De synes hvert fall det var veldig spennende å se hvordan det er å leve som ungdom i Norge, og de var egentlig litt sjokkert over det «flinkpike» presset som flere norske ungdommer føler på. I går kveld var vi på BINGO-kveld, noe som arrangeres på den lokale baren «L’instant T» hver søndagskveld. Det var egentlig det siste som mangla i hverdagen. Det er både sosialt; unge og gamle, franske og internasjonale, god stemning og ikke minst VELDIG god øvelse når det kommer til tall. Men jeg må innrømme at det gikk litt varmt oppi toppen. Fordi for eksempel nitti har dessverre ikke noen eget ord, så på fransk er det tydeligvis logisk å si: 4x20+10, altså «quatre-vingt-dix». Ellers har vi vært på «Bar à jeux»- spillbar, til inntekt for ungdomsgruppas tur til Hellas, hvor jeg (snikskryt) vant en runde med TP på fransk, woho. Og jeg har vært på min første franske fotballkamp. Dessverre tapte Nîmes, men de jeg dro med lovte at neste kamp kom til å bli mye bedre, så da får jeg satse på det, og dra en gang til senere. Det har altså vært veldig godt å komme tilbake og sette i gang året 2019 i Frankrike. Og jeg tipper at dette halvåret kommer til å gå så fort, spesielt nå som det går mot vår og varmere tider.
PS: det er allerede opp mot 15-18 grader her, så det kan likes.
